Datalagringsdirektivet - tenk dere om

Fra mitt soveværelse har jeg utsikt til Holocostsenteret på Villa Grande.
På fronten er de en dekorasjon - et lysende hullkort med noen tilsynelatende uskyldige personopplysninger som navn, fødseldato, kjønn, religion. Nazi-Tyskland var effektive folk - de benyttet hullkort til å sortere folk. Og hullkort var nettop forløperen til elektronisk databehandling.
Veldig effektivt. Og det gjorde at de fort og greitt kunne finne frem til dem man ønsket å sortere ut.
I dag er vi blitt enda mere effektive. Man kan sitt hvor som helst i verden å søke i slike registere. Man trenger ikke de fysiske hullkortene engang. Og det kan gjøres fra omtrent hvert eneste barneværelse i den utviklede del av verden. Derfor er lagringen av data så skummelt. Det er ikke det at det registreres - men det er så uhyggelig enkelt å lete seg gjennom store mengder data. Hadde det vært en byråkrat som noterte det i en protokoll ville det vært greit. Da hadde man styring på hvor protokollen var til enhver tid og det var ikke praktisk mulig å lete gjennom det hele. Men moderne datateknologi fratar oss denne kontrollmuligheten.
Derfor har Tysk Høyesterett - av alle - satt foten ned og sagt Nein til datalagringsdirektivet. Og Tyskland har jo et spesiellt ansvar her.
Oslo Høyre anbefalte Høyres stortingsgruppe å si nei til datalagingsdirektivet. De bør følge anbefalingen. Forholdet til EU/EØS er det minste problemet.